TOBAKKDYRKING I LUSTER

Bygda i røyken

Tobakksplanter sto tett i en del åkre i Sogn for vel hundre år tilbake. Særlig var Luster tyngdepunktet med 80-90 prosent av produksjonen.

Men også i andre bygder dyrket bøndene denne planten fra indianerne i Mellom-Amerika. Det var ”plantasjer” i Hafslo, Aurland, Lærdal, ja, til og med oppe i Jostedalen var det noen som prøvde seg.

Området lå så absolutt på dyrkingsgrensen og det var ikke alle som fikk det til. Kunsten å behandle bladene fram til produktet kunne stappes i snadda var lang og kronglete. Men for de dyktigste – og heldigste – kunne det være betydelige penger å hente som binæring til den vanlige gardsdriften.

Hvorfor Luster?
Bygdene ved Lustrafjorden har et tørt og varmt værlag om sommeren. Dette var en betingelse for at tokakkplanten kunne trives og vokse. Den tåler lite regn og vil ha høye temperaturer i de tre sommermånedene. Det kan Luster tilby med høye fjell som magasinerer varmen og som beskytter mot surt kystklima med regn og skodde.

Luster hadde stor utvandring til Amerika i andre halvdel av 1800-tallet. Mange emigranter slo seg ned i områder med dyrking av tobakk. De holdt kontakt med familiene hjemme, noe som kan ha pirret interessen for dette planteslaget.

Rundt forrige hundreårsskiftet var det overproduksjon av poteter og dårlige priser på korn på grunn nav billig import. Bøndene så seg derfor om etter nye måter å bruke jorda på, kanskje tobakk kunne være et bedre alternativ.

En skal heller ikke se bort fra at det her var vidsynte og utadvendte bønder med åpent blikk for det nye. At det kunne være penger å tjene, var selvfølgelig en sterk drivkraft.




Tobakkshus i Solvorn i Sogn. I disse husene ble tobakken tørket. Husene hus måtte være høye for at en kunne henge tobakksplantene i flere etasjer. Den stående kledningen var åpen og helst slik at annethvert bord var hengslet for kunne åpnes. Deler av veggene hadde gjerne store luker som kunne åpnes for ekstra god lufting. Her hang plantene fra høsting i august/september og fram til årsskiftet. Tørkehusene ble satt opp i nærhet av dyrkingsplassen og på steder med god lufting – helst langs sjøen. Det er bevart noen få tørkehus langs Lustrafjorden, berget gjennom å bli brukt til andre formål.


Beskyttet av toll
Myndighetene hadde ved århundreskiftet toll på innførsel av tobakksblad på 1,75 kroner per kilo. Når så dyktige bønder gjerne kunne få mellom 1,40 og 1,80 kroner for kiloen – alt etter kvaliteten – åpnet det selvfølgelig for innenlandsk dyrking. Med bra klaff, kunne inntektene komme opp i 200 kroner per mål.

De nye plantene var kravstore, og driftskostnadene, særlig gjødsel, reiste med en stor del av inntektene. Nettoen kunne ligge mellom 100 og 150 kroner. Dette til sammenligning med korndyrking som kunne være på rundt 40 kroner per mål. Eller for gras foredlet gjennom kumagen: 25-30 kroner.

Fra Amerika

Det skal være en kar med navnet Ingvald Martinussen fra Ålesund som først tok opp dyrking av tobakk i Luster. Her kjøpte han garden Kvale, slo seg ned og stiftet familie. Dette var tidlig på 1890-tallet. Han hadde vært 25 år i Amerika og lært tobakk-kunsten der.

Martinussen satset betydelig og virket som inspirasjon for andre. I løpet av kort tid var det tobakkplanter på 150 mål i kommunen. Fra en samtidig beskrivelse kan vi lese: – Opover Fjæld skræntene paa begge Sider af Fjorden ser man nu Tobaksplantninger lige op til Skovgrensen.

Så rullet ballen videre fram til toppåret 1903. Da skal det ha vært produksjon på 271 dekar i daværende Luster kommune – på begge sider av fjorden. Dette var fordelt på 136 garder og 33 husmannsplasser. Videre fant en 38 dekar i Hafslo, 19 i Aurland, 14 i Sogndal og åtte i Lærdal.

Arealet i Luster lå på rundt 200 mål fram til botnen falt ut av produksjonen.

Selv om tobakkplanten slo rot i Luster, var Underdal først ute. Den hjemvendte Øystein Underdal hadde i 1882 tatt med seg frø og kunnskaper fra Amerika, og laget seg til en åker på hjemgarden sin.

Også tidligere
Nå var ikke dyrking av tobakk helt ukjent i Sogn. Allerede på 1600-tallet var planten dyrket i Luster. Men dette var nok et tiltak som hørte hjemme i overklassen. I følge NRKs fylkesleksikon, er det håndfast bevis på at en Ole Skiebinder på garden Melheim i Indre Hafslo hadde et hus der han tørket tobakken – et såkalt tobakkshus.

Ti år senere er det registrert dyrking i Gaupne. Fra midten av 1600-årene var tobakk brukt som betalingsmiddel i Luster.

Rundt 1700 tok dyrkingen slutt.

– anstrengte og omhyggelig Arbejde
Det var ingen plankekjøring å dyrke tobakk. – Dyrkningen af Tobak (kræver) et baade anstrengt og omhyggeligt Arbejde, heter det i en skildring fra 1896.

Frøene, som for det meste kom fra Amerika, ble sådd i benk under glass i begynnelsen av april. Før dette hadde frøene ligget til spiring i en uke. Sorten har helst Havanna. Jorda i benken måtte være god, en blanding av moldjord og tremasse skulle være bra. Tremasse fra morkna bjørkestammer var å foretrekke.

Når plantene i mai/juni var fra fire til sju cm høye, ble de plantet ut i åkeren. Jorda her måtte være lett, godt drenert, bearbeidet og gjødslet – helst med hestegjødsel. Så var det kamp mot ugraset og kniping av blomsterskudd utover i sesongen.

Fra slutten av august og ut i september var det høsting. Dette måtte skje i godt vær. Plantene spilte en ut på trespiler og hengte dem opp til tørk i egne tobakkshus. Disse hadde spesiell god lufting.

Sigarfabrikk i Solvorn

Når plantene var ferdig tørket ut ved årsskiftet, var det ikke bare å karve dem opp og stappe i pipa. Først måtte bladene tas av stilkene, dette ble kalt stripping. Stilkene ble som regel brent opp. Deretter var å sortere bladene etter kvalitet og bunte dem sammen. Nå var arbeidet på garden over og oppkjøpere tok over.

Neste skritt i produksjonen var fermenteringen. Dette var en omfattende og vanskelig modnings- og gjæringsprosess som dyrkerne satte bort til spesialister. Etter et par nye måneder ble den ferdige tobakken sendt i baller på 200 kilo til fabrikkene. De største var velkjente J. L. Tiedemann og Conrad Langgaard i Oslo.

Lokal foredling var det lite av. Imidlertid hentet Bernt Bertelsen i Solvorn inn fagfolk, og startet i 1902 produksjon av sigarer. Dette gikk ett års tid fram til avgiftspolitikken satte en stopper for virksomheten..

Potetgras fra Grimstad
Det var selvfølgelig tobakkproduksjon andre plasser i landet. Men i bygdene i Indre Sogn, med Luster og Hafslo i spissen, var de eneste i landet der det var en kommersiell produksjon. Med de naturgitte forhold og dyktige bønder, fikk de fram en tobakk som en fabrikk i Kristiansand vurderte som den eneste brukbare i landet. – Men blada me får frå distriktet her i kring har eg inga tru på. Me fekk for ei tid sidan noko fjordgamal tobakk som var dyrka på Grinstad-kanten. Det var nærast potetgras, skriver fabrikanten.

I en internasjonal sammenheng var den norske dyrkingen på rundt 26 tonn i året svært beskjeden. Den var bare to-tre prosent av svensk produksjon – og 10-15 prosent av den finske.

Tok slutt
I 1903 innførte staten avgift på tobakkdyrking. Den var i starten 7,5 øre per kvadratmeter med tobakkplanter, med en minstesats på 20 kroner. Som skatter flest, hadde også denne avgiften tendens til å øke – det ble en dobling på 10 år. Det forandret grunnlaget for produksjonen i stor grad.

Dessuten var det problemer med sykdom og insekter.

Kvaliteten var jo heller ikke på høyde med den utenlandske. Mer penger blant folk i jobbetiden under første verdenskrig, førte også til at folk fikk finere vaner og gikk over fra pipe til sigaretter. Her var den utenlandske tobakken suveren og langt å foretrekke framfor den grove og kruttsterke tobakken fra Luster. Det gjorde at fabrikkene tok inn mindre mengder av den norske, med overproduksjon og prisfall som følge.

Noen spede forsøk på dyrking skjedde i 1930-årene. Produsentene prøvde å organisere seg, Luster Tobakkslag ble etablert i 1932, men det hjalp lite.

Hjemmeavlet
Nikotinabstinensen var stor under siste krig. Importen av tobakk stoppet opp og førte til at mange prøvde å produsere på egenhånd. Slik også i Stavanger. Det var et betydelig marked for planter klar for utplanting og noen så mulighet for å tjene penger på dette. Plantene var 10-15 cm høye og ble gjerne satt sammen med poteter og grønnsaker i hagen eller på parsellen i kolonihagen. Det fortelles også at de mest ivrige leide en jordlapper av bønder i omegnen.

Plantene ble pleiet omhyggelig fram til høsting og tørking. Deretter var det å forhandle med fabrikkene om den vanskelige fermenteringen.

Bare i Stavanger var det hele tre fabrikker. Det var P. Pedersen & Søn Cigar- og Tobaksfabrikk på Nytorget (med 15-20 kvinner ansatt i produksjonen), Rogaland Tobakkfabrikk i Olav Kyrres gate og Lloyd Tobakkfabrikk i Egenesveien.

Suget etter tobakk var så stort at til og med stilkene ble brukt som knott i pipene, eller til å tygge på.

Tobakk var også et høyt verdsatt byttemiddel i krigsårene med knapphet på det meste. Svartebørshandelen florerte. En pakke kjøpetobakk som for krigen kostet halvannen krone, gikk raskt unna for femti-lappen.

Senere kom det flere fabrikker til i Stavanger slik at det i 1950-årene var fem fabrikker i drift.

Kilder: Årbok for Sogn, NRK Fylkesleksikon, Byhistorisk forening i Stavanger, Wikipedia, Stavanger Aftenblad








FRA AMERIKA

Tobakksplanten tilhører søtvierfamilien – i likhet med potet og tomat. Den kom fra Mellom-Amerika til Portugal på slutten av 1400-tallet og spredte seg raskt utover i Europa. Dyrking på kommersiell basis startet vel 1600 i Virginia i USA.

I Norden ble røyking av tobakk vanlig utover på 1600-tallet. I 1632 forbød kong Christian IV import av tobakk. Men 11 år senere ble forbudet opphevet, men tobakken ble pålagt en klekkelig toll i stedet. Kongen hadde også i noen år nedlagt forbud mot – Tobaksdrikken og Brendeviinsdrikken på norske skip. Overtredelse ble straffet med kjølhaling

I USA er tobakkdyrking landets sjette største jordbruksnæring. Farmene er små, men mange, og farmerne representerer en betydelig velgermasse politikerne må ta hensyn til. Tobakk-industriens makt og kynisme er velkjent.

Kjennere mener at den beste tobakken dyrkes på Cuba.

Tobakk inneholder giften nikotin som hos mennesker påvirker nervesystemet. Navnet på giften kommer fra Jean Nicot som introduserte tobakken ved hoffet i Paris. Røyking over tid er uomtvistelig skadelig for helsen, og de fleste land har restriksjoner på omsetningen. 6700 mennesker dør hvert år i Norge på grunn av tobakksrelaterte sykdommer. De samfunnsmessige kostnadene ved røyking er anslått til å ligge opp mot 80 milliarder kroner i året.








FRUKTBART
Godt jordsmonn og gunstig klima har gjort bygdene langs Lustrafjorden til god plass for varmekjære vekster. Allerede i tidlig folkevandringstid – rundt 400 e. Kr., visste folk å gjøre seg nytte av dette og slo seg ned langs strendene.

Det gjaldt å spille på lag med naturen og søke hjelp hos høyere makter. Da kunne denne fallos-steinen være til hjelp. Den skulle hjelpe på fruktbarheten og fremme grøde for planter, dyr og mennesker.

Steinen er funnet på Sørheim og er med sine 70 cm høyde en av de aller største av sitt slag i landet. Den står nå på museet i Kaupanger.



Helge Haugen, 2010