KVERNSTEINENE SOM UTVANDRA

På et museum i Iowa i USA ligger et godt brukt kvernsteinpar. Både steinene og selve kvernhuset er tatt over fra ei fjellbygd i Valdres. Herfra kan spora lede videre til kvernsteinsbrudda i Hyllestad i Sogn.



Kvernsteinsparet – brakt over fra Valdres til Amerika for mer enn 150 år tilbake. Steinene har et tverrmål på 56 cm. De er slitte og vel brukte. Kvernkall og innredning forøvrig mangler. Så vidt en kan se er steinsorten lys glimmerskifer med granater – det samme som kvernsteinene fra Hyllestad. Så er det bare å sammenligne med bildet fra kverna til garden Nordland. Foto: Vesterheim Museum


Hovedsoknet i Vang i Valdres trengte utover på 1800-tallet sårt å få bygd ny kirke. Den gamle var for liten og nærmest falleferdig. Ei ny lafta korskirke sto ferdig i 1840. Hva skulle en så gjøre med den gamle stavkirka fra 1100-tallet? Det var et brennbart spørsmål der sterke meninger – og meningsutøvere sto mot hverandre.


Krangel med presten
Prest, lensmann og andre øvrighetspersoner ville ha bort den utgåtte kirka. Mot disse sto andre ledende menn som så verdien i bygget og ville berge det for ettertida. Blant disse var medlem av byggenemda, Knut Nordsvin. Han var velstående bonde i ei anna grend, et godt stykke fra hovedsoknet. Knut gikk inn for at kirka skulle flyttes dit og settes i stand som annekskirke. Dette for at folk der ikke skulle ha så lang og farlig vei til messe. Han ga til og med fri tomt og et jordstykke for kirkegård.

Diskusjonene hardnet til og førte til at Knut brukte sterke ord om presten Peter Schnitler – for sterke ord. På den tid var dette alvorlige greier, og presten tok utsagna svært unådig opp og brakte saka inn for retten. Her ble Knut dømt til å ta sine ord tilbake. Dette var et forsmedelig nederlag for den stolte mannen.

Før vi følger hovedpersonen Knut videre, skal vi ta med litt om kirka – en av de eldste stavkirker i landet.

Swigtynia Wang
Det var også andre som så verdien i det gamle gudshuset – ikke minst i mange utskårne og rikt dekorerte bygningsdetaljer. Maleren J. C. Dahl var flere ganger i Vang. Han var på den tid kunstprofessor i Dresden, og en av Europas mest berømte malere. Dahl ble forskrekket over at kulturskatten skulle spres for alle vinder og kanskje forsvinne.

Han foreslo at kirka skulle gjenreises i Slottsparken i Kristiania – eller ved Håkonshallen i Bergen. Også grev Herman Wedel Jarlsberg meldte seg og ville sette den opp på sin eiendom på Bogstad. Men forhandlingene dro ut. Det var uår og barkebrødstider, soknet trengte sårt penger – og grev Wedel døde. Herredsstyret bestemte så at kirka skulle selges på offentlig auksjon.

Dahl så ingen annen utvei enn selv å kjøpe gudshuset – og fikk tilslaget for vel 86 speciedaler. Gjennom sitt bekjentskap med kong Fredrich Wilhelm av Preussen, fikk han denne til å kjøpe kirka. Dahl sendte opp en arkitekt som målte opp, registrerte, tegnet og fikk tatt den ned. Alt trevirke som var brukbart ble fraktet på kløv og slede sommerstid 1841 over fjellet til Lærdalsøyri, i mer enn 70 lass. Hver tur tok fem dager. Fra Lærdal tok den lille galeasen Haabet av Sogndal, kirkerestene til Stettin. Materialene ble så fraktet til Berlin – etter overvintring videre på lektere opp Oder, for så å bli kjørt den bratte og kronglete veien fram til fjellbygda Brückerberg i Riesengebirge i Schlesien, snaue 900 moh. Her hadde kongens venninne bestemt at kirka skulle settes opp.

Kirka står her den dag i dag og er soknekirke for den protestantiske menigheten. Etter krigen ble området polsk og kirka heter Swigtynia Wang. Den er nå et yndet turistmål – og pengemagnet.

Så tilbake til Knut Nordsvin.


Tok med kvernsteinene
Knut – var den tid en av Vangs mest oplyste og aktede menn, satt i stor velstand, da han ikke alene eide sin vakre og forholdsvise store gård gjeldfritt, men hadde også penger til, heter det i en gammel beskrivelse. Det å måtte stå skolerett og miste ansiktet overfor bygdefolk og øvrighet, ble for sterkt for ham, det kunne han ikke leve med.

Etter en stund brøt han overtvers, solgte garden ut av slekta (til en halling!) og reiste til Amerika for å starte ny tilværelse som nybygger. – Mø vil prøve um mø ikkje kan finne ein stad i ver’n der fridom o samkjensle è større enn i Vang, skal han ha sagt da familien dro.

Dette var få år etter Cleng Person og kunnskapene om det nye landet var nokså begrenset. Det gjaldt å ta med seg det mest verdifulle, det en trengte for livets opphold. Han tenkte kanskje som så at mat måtte de ha, og den kom fra korn. Men han hadde også hørt at der borte var det lite av stein – og hva skulle en da male kornet med? Altså: Kvernsteiner måtte han ha med.

Knut med familie slo seg etter en tid ned i Goodhue county i Minnesota, i en stor valdreskoloni. Her etablerte innvandrerne menighet og bygde kirke. Til Knuts store glede fikk den navnet Vang Church.
I tilknytning til farmen sin, satte han opp kvernhus og monterte steinene. Senere skrev han til husmannen sin i Vang at de i mange år brukte kverna til å male korn på.

Nå var det å ta med seg utstyr for kornmaling kanskje ikke noe unaturlig. Det finnes flere håndkverner fra nybyggertiden – noen av disse kommer fra Norge. Men håndkvern var vel noe primitivt for The Norsvin Family.

Knut gjorde det bra i det nye landet, nøt stor tillit og ble en framstående borger. Han døde i 1880 – nær 70 år gammel. En sønn ble kongressmann. Familienavnet ble etter hvert forandret til Norswing.


På museum


Kvernhuset fra Kongslien i Vang har hedersplassen på Vesterheim Museum i Iowa. Huset ble tatt over rundt 1925 og gitt til museet av Knuts sønnesønn.
Foto: Vesterheim Museum



Kvernsteinene til Knut ble tatt vare på og er idag på Vesterheim Museum i tilknytning til det kjente Luther College i Decorah, Iowa. Dette er ett av kjerneområdene for nybyggermiljøet fra Norge. Museet skal ta vare på kulturminner fra den norske innvandringen til Amerika.

For å ha steinene i et riktig miljø, var Knuts sønnesønn i gamlelandet og fikk flyttet over et gammelt kvernhus fra Kongslien, en gard i nabolaget til Nørsvin. Dette var rundt 1925, forteller kurator Tova Brandt ved Vesterheim til Bondevennen. Det lille kvernhuset med steinene har nå hedersplassen i tunet på museet.

Tova forteller videre at de er svært stolt av å kunne vise fram kverna og fortelle historien om The Norsvin Mill. Besøkstallet er stort. Mange besøkende er amerikanere med norske gener, gjerne på leit etter røttene sine.

Hvor kommer steinene fra?

Nørsvin var en betydelig gard med god innmark og hadde egen kvern i Kvednaføssen. Trolig fulgte kverna garden.

Tradisjonen forteller at Knut dro til Lærdal og hentet egne kvernsteiner for å ta med til Amerika. Om de var nye eller brukte, vet vi ikke. Gjennom tidene var det på ”Øyri” en betydelig markedsplass der selgere og kjøpere kom langveis fra for å handle. Sognefjorden bandt fjellbygdene i de store dalene østpå sammen med Bergen og omverdenen – og ytre Sogn med kvernsteinsbrudda i Hyllestad. Steinene kløvjet Knut så den ni mil lange veien over fjellet.
Veien over Filefjell var hovedåra for ”trafikk”, handel og utveksling av kulturimpulser mellom øst og vest tilbake til Arilds tid. Det forteller blant anna konstruksjonene i den gamle stavkirka i Vang. Den er i bygning og stil i slekt med stavkirkene i Sogn. Detaljer på dekorasjoner kan faktisk også spores til domkirka i Stavanger.

I følge en matrikkel fra 1667 var det i Vang 40 vasskverner. Snaue hundre år senere ble det betalt skatt for 120 bekkekverner. Noen steiner kunne være lokale, men de aller fleste var ”import” – overveiende fra Kvernsteinslandet i ytre Sogn?

Da kvernsteinsbrudda i Hyllestad i hvert fall går tilbake til 600-tallet, er det grunn til å tro at innslaget av kvernsteiner herfra kan ha vært større i eldre tid enn registreringene viser.

I en omfattende kartlegging foretatt på slutten av 1920-tallet, går det fram at av de seks kvernsteinspar av Hyllestad-stein som var registrert på Østlandet, var samtlige i Vang. De fleste trolig i kvernhusrekka langs Leineåa – i Knuts heimbygd.

Mye taler derfor for at det kan være kvernsteiner fra Hyllestad som idag vekker undring på museet i Decorah USA.


Helge Haugen, april 2008



Les også:
Kvernmiljø

---


Flere skrivemåter:
Garden til Knut het Nørsvin – med trykk på første staving.
Embetsverket gjennomførte skrivemåten Nordsvin.
I USA ble navnet Norsvin eller Nordsving.
I senere tid: Nordswing.