KVERNA PÅ HAVETS BOTN

Alle kjenner vi sagnet om kverna som maler på havets botn. Kanskje sto den utafor havna på Obrestad på Jæren? Her er det i hvert fall funnet kvernsteiner. Nok til mange saltmøller.



Obrestad havn – en lun plass innafor moloen mot storhavet.

– Ja, dette er spennende. Spesielt fordi vi veit så lite om disse steinene. De er her – men hvordan og hvorfor? Det kjenner vi ikke til. Det gir næring til fantasi og spekulasjoner. Den som sier dette er Tobias Skretting, kulturpersonlighet på Jæren og blant anna mangeårig skribent i Bondevennen.


Opp på land


En av kvernsteinene. Diameteren varierer mellom 122 og 127 cm. Tjukkelsen er rundt 18 cm. Vekta er rundt halve tonnet. Senteret – kvernauga – er fint tilhogd og er litt kont oppover.

– I en av vintrene rundt begynnelsen av siste verdenskrig, var det uvanlig mye drivis i sjøen langs kysten vår. Da ble sjøbotnen utafor naustertangjen rett ut for havna på Obrestad, skrapt rein for tare. Tilsyne kom en haug med kvernsteiner i sjøen, sier Tobias.

Han forteller videre:

– Olav og Otto Obrestad hadde motorbåt og satte i gang arbeidet med å få steinene opp på land. Til dette brukte de talje fra en steinbukk. De fikk festa tau i steinen, heiste den litt opp og bukserte den inn på grunt vatn. Det var mange steiner og litt av en jobb å få dem inn og opp. På land lå steinene i lang tid. Noen ble brukt blant anna som fundament for stativer til å tørke fiskegarn på.

Etter krigen skulle havna bygges ut og steinene måtte vekk. De ble fordelt på gardene på Obrestad – og andre – og brukt til ulike formål. Noen ble hagebord mens andre fikk en mer praktisk bruk som lokk over gardsbrønn eller passa inn i steingard.

– Idag kjenner vi til noen, men langt fra de fleste, sier han.


– Her, rett ut for havna, kom det til syne en haug med kvernsteiner, forteller Tobias Skretting.


Er det flere?

Tobias mener at det kan ha vært tatt opp så mange som opp mot 20 stykker. Men han har også fått fortalt av en hummerfisker at denne har sett kvernhullet på en stein da han engang var ute for å sette hummerteiner. Seinere leiting har ikke gitt resultat.


Harde fakta

Tobias tok Bv med på en rundtur sist sommer for å se på de steinene han hadde spora opp. Disse steinene er godt bevart. Diameteren er rundt 130 cm, tykkelsen 15-18 cm. Alle har et fint hull i midten, svakt kont oppover. Kanten rundt skrår innover. Det er tydelige hoggmerker langs kantene. Stort sett er overflatene noe grove og ikke finhogd. Steinene er svakt ovale.

– Bergarten er klar. Det er granatholdig glimmerskifer. Glimmeren er lys – muskovitt, sier geolog Stein Lønne som også har saumfart steinene.
– Glimmerskifer er omvandla leirholdige sedimenter. Den er vanlig i den kaledonske fjellkjede som strekker seg langs landet vårt, fortsetter han.

Noe mer nøyaktig beskrivelse av steinene kan han ikke gi. Da må i så fall en liten bit inn på laboratoriet, behandles på ulikt vis og studeres i mikroskop. Alle de steinene vi så, var av samme bergart.

Mange spørsmål

Her er det mye å undres over. Hvor kommer steinene fra – hvor skulle de – og hvorfor og når, havna de i sjøen utenfor Obrestad?

Glimmerskifer er ingen uvanlig forekomst i landet vårt. Bergarten har gitt grunnlag for uttak av kvernsteiner flere plasser – også i Rogaland. Størrelse og utforming på Obrestad-steinene tilsier imidlertid at dette er profesjonelt arbeid. Disse kvernsteinene er neppe hogd ut av en tilfeldig person i ledige stunder. Her har det vært kyndige steinsmeder i sving. Produksjonen har også vært betydelig. En har eksperimentert seg fram til at det tok et par dager for en øvd person bare å hogge ut en langt mindre handkvernstein.

Ved at steinene ikke er finhogd, skulle en tro at dette var halvfabrikata på veg til bruksplasser for videre tilpassing. Med den størrelse de har og det antall som lå i sjøen, er det tvilsomt om de var tiltenkt noe lokalt marked her. I nærområdet var det lite med så store kverner, verken i elver eller i vind­møller. Kanskje skulle de lastes om til en annen båt?

Hvorfor lå de i sjøen her? Var det på grunn av havari eller dumping? Med at de lå som en haug, som Tobias forteller, skulle det tilsi at de ikke var lempet over bord over en strekning for å få mer vatn under kjølen på båten. Det kunne heller ikke være gjort i en håndvending å få steinene på et halvt tonn raskt over bord.

Da farvatnet her er lumskt med sandbanker som stadig skifter, kan båten ha gått på grunn, havarert og alt trevirke og annet løsgods spist opp av tidens tann og vaska vekk.

Når dette eventuelt har skjedd, er det heller ingen holdepunkter for. Teknikken med å ta ut så store kvernsteiner, behersket en i Hyllestad allerede i vikingtida, før år 1000. Knarren, som var vikingenes lastefartøy, skal ha hatt ei lasteevne på 24 tonn og kunne greit ta slike laster. Men at steinene lå samla, kan på den andre sida tyde på at de ikke har ligget der i lange tider – sjøen står hardt på og det er sterke strømmer.


Ingen gjetord

Hvis et havari har skjedd i nyere tid, ville folk ha visst om det. Skipbrudd av slikt omfang og inne i fjæresteinene, er bevart i folkeminnet og dokumentert i generasjoner.

– Det er rart at det ikke lever sagn ­eller gjetord på folkemunne om noen slik tildragelse, sier Tobias. – Ingen av dem jeg har truffet har hørt om, eller har, minner i tilknytning til havari som kan knyttes til disse steinene, fortsetter han. Tobias har gjennom livet samlet opp myter og fortellinger om det som har skjedd på land og sjø på ­Jæren. Han har hatt gode fortellere med godt minne. Dessuten har han drevet en gard like i nærheten der han også delvis vokste opp.

– Men jeg mener å huske fra min tidlige barndom, at mor og far snakka om kvernsteiner i sjøen på Obrestad. Dette da i tilknytning til bibelorda om at de som forleder noen bort fra Jesus, skulle få en kvernstein om halsen og søkkes på havets djup.

– Kanskje ligger det likevel noe her? undrer han.


Helge Haugen, mai 2008