MARMOR TIL FJELLS

Midt i ”Filfjelds vilde Ørken” står ei stor steinstøtte. Støtta er av marmor og hogd til i Danmark – men steinen er norsk. Det er marmor fra Lier. Det har aldri vært omtalt tidligere – så langt jeg vet.


Støtta står på fjellovergangen ved den gamle kongevegen – hovedåra for trafikk mellom Østlandet og Vestlandet i uminnelige tider. Den markerer grensa mellom de to landsdelene, og kom på plass i 1790-åra.
Ruta over Filefjell var ”vegen” til sjøen og omverdenen for innlandsbygdene, og ikke minst, til det viktige markedet på Lærdalsøyri. Navn som Saltvegen forteller sitt.


Kongeveg

Fra gammelt av var forbindelsen knapt noe annet enn en rekst for folk og fe. Fra 1600-tallet er den oppgradert til Den Bergenske Kongeveg. Her gikk postruta mellom Christiania og Bergen. Med i bildet er også at Valdres lå under biskopen i Stavanger helt fram til 1631.

Kongevegen var så viktig at bøndene i Lærdal betalte halv skatt og var fritatt fra militærtjeneste for å holde vegen farbar som ridesti. Turen over fjellet var strabasiøs for folk og hest. Fra mikkelsmess i slutten av september, og fram til jonsok, var den ikke farende med hest. De reisene, i hovedsak embetsmenn, måtte dras fram på kjelke. Erik Pontoppidan (han med ”forklaringen”) var biskop i Bergen og måtte reise over fjellet i mai 1749. Han skriver om dem som trakk kjelkene: – Naar vi hadde gaaet et Par Bøsseskudd eller lidt mer, staae de stille for at puste eller og kaste sig ned i Sneen noge Minuter, da de tillige hvile og kjølne sig midt i den stærkeste Sved.


Ville ha minnesmerke

På slutten av 1700-tallet var det urolige tider i Europa. Vegen hadde stor strategisk betydning. Samtidig var det økende handel og større postmengder. Etter hvert så myndighetene at vegnettet måtte utbedres. Planer kom på plass, og i 1790 satte militære i gang med arbeidet på østsida. Hovedansvaret for vegstellet i Norge hadde generalvegintendant Peder Anker.

På vestsida var prosjektet hjertebarnet til generalvegmester i Bergen stift, major Christoffer Johannes Hammer. I tillegg til verva soldater, måtte bønder i Lærdal stille ”frivillig” på vegarbeid. Dette gikk ikke bra, og løytnant Wilhelm Jürgensen som hadde kommandoen, måtte ty til ”nogle prygl”.

At vegen var viktig, kommer også fram av den instruksen Hammer laga for vegene i amtet. Post-Veyen mellom Bergen og Christiania skulle være sju alen brei – mens de andre postvegene, fra Bergen til Stavanger og Molde, øyensynlig var av mindre betydning og fikk nøye seg med seks alen.

Da arbeidet nærmet seg slutten, møttes Hammer og Anker i kongens København. Kanskje var det i et lystig lag den ærgjerrige Hammer kom med ideen at de fortjente et minnesmerke for innsatsen. Det offisielle påskuddet var å få markert grensen mellom Bergens stift og Akershus stift med ei støtte for å unngå lokal grensekrangel.


Måtte deles

De to ville ha et ordentlig og varig merke – vegen og vegbyggerne verdig. Samtidens kjendisarkitekt ble engasjert. Vanlig norsk stein dugde ikke, det måtte marmor til. De fikk laga tegninger, og en steinhugger i København med navnet M. Fischer, fikk jobben med å hugge fram monumentet. Høsten 1793 var steinsmeden ferdig med arbeidet og støtta sendt i seks kasser til Hammer i Bergen.

Før Hammer kunne få steinen på plass, måtte grensen mellom stiftene gås opp. Dette skjedde sommeren 1794. Da møttes sorenskriverne i Indre Sogn og Valdres, sammen med lokalkjente, og trakk opp delestreken. Men ennå var det en bit igjen før støtta var oppe. Det viste seg at steinene var for tunge. For å få dem med på ei jekt inn til Lærdal, måtte de sages i flere deler.

Likevel fikk Hammer store vansker med å skaffe folk og hester for transport av steinlassa opp til fjellet. Bonden som fikk oppdraget, måtte lage ei spesialvogn til 40 riksdaler – og han sprengte hestene: – Hans heste tog efter beretning også skade.

Så, en sommerdag, sannsynligvis i 1797, kunne Hammer beskue verket – ei marmorstøtte reist på 1250 meters høyde. Og han kunne stolt slå fast: – Man nu med Kjerre eller Vogn kan kjøre over de Steder hvor fordum var Livs Fare med løs Hest at passere. I tillegg fikk han hugd inn denne inskripsjonen på en stor stein lengre nede på Sogne-sida: Denne Wei er anlagt Af CJ Hammer 1790. Ingen skulle være i tvil om hvem som bygde vegen.

Vegen over høyfjellet var tøff, den gikk gjennom ”Filfjelds vilde Ørken” som en reisende beskrev området. En ny trasè ble 50 år seinere tatt i bruk – gjennom Smeddalen, 400 meter lågere. Stiftsstøtta flytta etter. Men etter vel 40 år eksil, kom den i 1973 tilbake til sin opprinnelige plass. Drivkrafta bak flyttinga var Ingemar Nordstrand. Han organiserte opplegget fra New Zealand! Nordstrand var også ildsjela bak restaureringa av vegen gjennom Vindhella, og leda selv denne. Nordstrand forteller at opprinnelig var det en stein til i monumentet. Men denne ble nok borte i flyttinga.


Dyrt

Steinen ble ei dyr affære. Marmor og hugginga i København kosta 151 riksdaler. Dessuten måtte steinhuggeren ha 13 daler for transportkassene. Transporten opp til Bergen kom på 16 daler. Videre kosta det å få steinkassene inn til Lærdal og seks-sju mil opp på fjellet. Samla regning kom til slutt på heile 245 riksdaler og 62 skilling. Hva fundamentet – av stedegen gråstein – kosta, veit vi ikke. Trolig var også de gamle vegmestrene fortrolig med posten ”diverse” i vegregnskapet.

Med en kostnad tilsvarende tre års budsjett for vegen, fikk de to herrer naturlig nok problemer med regninga. Rentekammeret som satt på kongens pengekasse, ville ikke betale, revisorene skrek opp. En omfattende brevveksling med forklaringer og bortforklaringer pågikk i tre år, fram til Anker og Hammer fikk rodd saka i land. Trolig hadde de også sine gode forbindelser. Men her var det nok mange som hadde venta på pengene sine.

Det ser ikke ut til at saka fikk ubehagelige følger for den videre karriera til de to. Peder Anker var jo av ”adleste” familie og øvde stor innflytelse på landets politikk og næringsliv. Han var statsminister 1814-1822.

Hammer ble i 1801 forfremma til oberstløytnant. Han hadde for øvrig alvorlige pletter på rullebladet sitt. Mens han var i Kristiansand, hadde han med svik og forræderi fanga den etterlyste bondeføreren Chr. Lofthus. For dette fikk Hammer 40 prosent lønnstillegg, og forfremmelse – men kom i unåde hos folk flest i Agder og ble ”forvist” til Bergen, 28 år gammel.


Norsk stein – likevel

Tilbake til selve steinen. Hammer og Anker ville ha det beste. De engasjerte den kjente arkitekt og billedhogger Jørgen Henrik Rawet til å tegne monumentet. Han var tilhenger av stram klassisisme (et seinere hovedverk av ham er hovedbygningen på Ulefoss Bruk). Hva han tok for jobben, vet vi ikke. Men støtta har store likhetstrekk med gravmonumenter Rawert tegna, så han la neppe all verden av arbeid i utforminga.

Også steinen måtte være av beste sort, nemlig marmor. Med forankring i den klassiske stil og med den utforming Rawet ga støtta, er det grunn til å tro at han så den for seg i edleste marmor, fra Italia. Men her tok steinhogger Fischer en innersving.

Det hadde seg slik at under den store byggeperioden i København tidligere på 1700-tallet, kom det betydelige forsyninger av stein fra Norge. Dette var mye marmor fra Bømlo og andre plasser i Sunnhordland. Likeledes var Østlandet – og særlig Gjellebekk i Lier – rikt representert med sin karakteristiske marmor.

Ikke alt ble brukt til praktbygga som Marmorkirka og Christiansborg slott, eller i uteanlegg. Noen blokker passa ikke, eller ble til overs, lagt til sides, og ble liggende. Dessuten gikk byggearbeidene sent.

Her på dette blokklageret ved Marmorkirka, ser vi for oss Fischer på leit etter høvelige, og rimelige, råemner. Noen steiner fra Lier så ut til å passe bra, kanskje var de også ”på tilbud”?

– Marmor er marmor, og denne er attpåtil norsk, kunne steinsmeden ha tenkt, og fikk brakt dem over til verkstedet sitt. Her starta de returen til Norge.


For romantikere

Kan det være ei anna forklaring på valget av marmor?

Hammer var ført på Toten. Som militær hadde han tjenestegjort i Akershus. Videre hadde han erfaring fra vegbygging i Danmark. Han var dessuten gift med Mette Juliane Post fra Lier.

Alt dette tilsier at han kjente til marmorbruddet i Lier. Kanskje kan han ha hatt en finger med i valget av steinen fra Gjellebekk – som en ekstra honnør til Mette Juliane? La oss romantiske tro på denne versjonen!

--



Øystein J. Jansen – kjenner steinsortene. Her under ei befaring på kirka på Avaldsnes.

--

Fra Lier til Filefjell – via København


Marmor fra de forskjellige brudd har sine spesielle og karakteristiske særdrag. Et trena ”steinauge” ser forskjell. Amanuensis ved Universitetet i Bergen, Øystein J. Jansen, har brei erfaring på dette området. Da han så bilder fra marmorstøtta på Filefjell, var han ikke i tvil:

–Marmoren lar seg identifisere med 100 prosent sikkerhet – den kommer fra Gjellebekk i Lier, sier han.

Han forteller at det store bruddet i Gjellebekk leverte betydelige mengder marmor til den såkalla Marmorkirka i København. Her startet byggearbeidene i 1749 – men ferdigstilling skjedde først sent på 1800-tallet.

På tomta til det uferdige byggverket, lå det i hundre år marmorblokker spredd utover. Disse ble delvis brukt til andre formål – noe steinhogger Fischer trolig visste å benytte seg av.

Marmoren fra Lier kjenner vi idag særlig fra rådhuset i Oslo.

---

Posten skal fram

Postruta mellom Christiania og Bergen gikk Kongevegen. Selv om breva til embetsverket var datidas A-post, likte ikke myndighetene at breva tok lang tid for å komme fram den 60 mil lange vegen. Etter en kongelig forordning i 1687 skulle avgangen være klokka 1200 lørdag formiddag. Da skulle posten være framme i Bergen neste lørdags kveld, eller tidlig på søndagen. At det kunne drøye fram til mandag og tirsdag, var bekymringsfullt, og var medvirkende til at vegen ble utbedret.

---



Stiftsstøtta på Filefjell. Et markert monument i klassisk stil – og samtidig et minnesmerke over dem som hadde ansvaret for bygginga av vegen sist på 1700-tallet. Dagens E16 – stamvegen Oslo-Bergen – ligger mindre værhardt til nede langs Smeddalsvatna. Inne i disen skjuler Jotunheimens fantastiske tindeverden seg.




Ekspertisen er ikke i tvil, marmoren kommer fra Gjellebekk i Lier.




Marmorblokkene var trolig eslet til en mer høyverdig tilværelse enn å bli stiftstøtte på Filefjell – utsatt for vær og vind, og hærverk, på snaufjellet i 1250 meters høgde.




Steinene var for store og tunge for å kunne transporteres helt fram, de måtte sages opp i flere deler. I all flyttesjauen ble en av steinene borte.




Helge Haugen, 2007